Nå har vi vært uten Vera ei drøy uke, det har vært veldig rart å ikke ha Vera rundt beina.
Ho var jo alltid hoppende glad når det var snakk om mat og turer, helt inntil det siste var ho hoppende glad.

Her er det noen bilder fra det siste året med Vera.

Ikke alltid det er like moro å være på fjellet og bli våt, det passer seg jo egentlig ikke for ei gammel erværdig dame å måtte bli våt.











To gode venner som koser seg på dyna si, det var mange kosestunder for disse to helt fra første stund.
Vera var ei god reserve-mor for Zelma.
















Høst-tur på jordet i fjor.














Her er vi på tur til Flaglia i romjula 2007, sammen med Ingvild og Ragnhild og bikja til mamma, Teddy.

Dagen etter Vera døde kom Ingvild, Torbjørn og Ragnhild med hver sin røde rose som de satte på grava til Vera, de er jo oppvokst med Vera og var veldig glad i henne.
Rosene står like fint enda, takket være et litt kjølig vær.

Når vi pakka sekken med pølse og kake så var Vera i sitt ess, var en hund etter mat og måtte selvfølgelig stikke snuta nedi alle åpne sekker for å se etter litt godis.
Turene med gutta til Wivi-Ann betød alltid at det var med griseører, grisehaler eller tyggepinner til de firbeinte.


Gakken til Zelma var god å ha, spesielt når jeg holdt på med litt vasking og sånn; det var skummelt for da ble alltid ting og tang flyttet på.
Vera lå aldri i sofan så jeg så det, bare når det var vasking søkte ho tilflukt, men om natta og når jeg var på jobb krabba ho oppi og koste seg.

Bosoa var veldig god å ha, den måtte være med når vi skulle på overnattingstur.

Vera ble lagt i bosoa si med teppet sitt over seg når ho skulle begraves; sånn er det når matmor er en smule følelsesmenneske og vil ha jenta si i nærheta.
Det er så fryktelig synd vi bare får ha de så kort tid, men vi tar vare på alle de gode minnene og alle bildene.

Takk til Rita og Jan Bradahl for at de kanskje noe motvillig solgte oss denne valpen en oktoberdag for 11 år siden, det var Gudolf som mente vi skulle ha Vera.

En kjempestor takk til Wivi-Ann for at ho "kasta" alt til side og ble med oss til dyrlegen denne dagen.
Tom må også få en kjempestor takk for at han møtte oss der, tok med Vera hjem til Krøderen og gravde henne ned for meg, jeg setter utrolig stor pris på dette.